Debatt: Spesialundervisningen må få et løft

Innlegg signert forbundssekretær i Skolenes landsforbund, Lene Bakkedal. Det står på trykk i Dagsavisen 24. januar. 

Vi lever i en dyrtid. Kommuneøkonomi, og dermed også skoleøkonomien, er i hardt vær. Når politikerne vedtar kutt i kommunens budsjetter, inkludert i skolen, er det ofte spesialundervisningen som blir kuttet først, fordi det er så mange andre lovpålagte oppgaver.

Styrker vi laget rundt eleven, får vi en bedre skole – med søkelys på mestring – for alle, også for de med dysleksi

Politikere, både lokalt og sentralt, må forstå viktigheten av at spesialundervisningen får de midlene som må til for å sikre et forsvarlig opplæringstilbud i tråd med opplæringsloven. Politikerne må lytte når lærerne sier høyt at det trengs flere folk i skolen med ulike utdanninger, for å hjelpe elevene på ulike områder. Styrker vi laget rundt eleven, får vi en bedre skole – med søkelys på mestring – for alle, også for de med dysleksi.

Lærerne ser hvilke elever som sliter. De vet hvem som ikke får timene de har krav på, eller har blitt anbefalt fra pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT). De ser også rektorer og skoleledelse som prøver å sjonglere midler og ansatte ut fra et stramt budsjett. De ser assistenten som gjør så godt hen kan utfra oppdraget som er gitt. Likevel, lærerne har ikke makt til å bevilge penger eller flere timer til elevene som står i kø for spesialundervisning. Lærerne vet hva som trengs, hvilke midler som må settes inn, men mangler kapasitet, tid og midler.

Det står ikke spesialpedagoger, eller andre vikarer, i kø når ansatte er syke eller når PPT vedtar ekstra oppfølging

Skolen har plikt til å sette inn tiltak og sette i gang uten å vente på PPT. Men hvem skal inn og gjennomføre ekstra tiltak? Barne- og ungdomsveilederen som er satt på den eleven som trenger oppfølging for å føle seg trygg og ikke utagere? Eller læreren som også har 20 andre elever i klasserommet? Det står ikke spesialpedagoger, eller andre vikarer, i kø når ansatte er syke eller når PPT vedtar ekstra oppfølging. Og det er ikke læreren som prioriterer, det er heller ikke rektor. Dette må løftes lenger opp i systemet – på politisk nivå.

(Innlegget fortsetter under bildet) 

Vi kan i hvert fall enes om mangel på avviksføring, og vi må få på plass et system for å registrere dette. Ikke for at vi skal «ta» skolen og rektorer som prøver å sjonglere lærere og midler på et stramt budsjett. Å notere avvik, er viktig for at politikere og forvaltningsmyndigheter skal se at det må bevilges penger. Den nye opplæringsloven som er på trappene, skal gi tydeligere ansvar. Det er bra! Men med økt ansvar må det komme økte bevilgninger.

Utviklingen som vi ser i Skole-Norge nå, må reverseres. Ikke bare når det gjelder spesialundervisning. Vi ser det veldig godt i forhold til digitale verktøy. De elevene som bor i kommuner som har mer på budsjettet enn andre kommuner, kommuner som driver pedagogisk bruk av verktøyene fordi de har hatt midler til å øke kompetansen til de ansatte, stiller sterkere enn eleven i kommuner der PC-ene fortsatt kommer i klassesett på ei vogn, eller som fortsatt bare ser på PC som et skriveverktøy. Disse stiller ikke likt til start i voksenlivet!

Nå slår fellesskolen sprekker

Norge er kjent for en sterk, offentlig fellesskole – som er en viktig bærebjelke i den norske modellen. Nå slår fellesskolen sprekker. Skal skolen være inkluderende og bidra til utjevning og utvikling av selvstendige, kreative og reflekterte individer, må landets politikere våkne før det er for sent.

Relaterte saker
SL-podden: Dysleksi og begynneropplæring
SL-podden: Hvordan legge til rette for en dysleksivennlig undervisning?