Debatt/anmeldelse «Reform 97» tar skolepolitikken på kornet

Er du elev, lærer, forelder eller bare opptatt av barn, unge og eldre, tidstyver, digitalisering eller ulikheter i samfunnet, anbefaler jeg å ta turen til Nationaltheatret for å se teaterforestillingen «Reform 97», skriver Runa Næss Thomassen, prosjektsekretær i Skolenes landsforbund.

28. januar 2020

Kommunikasjonsavdelingen

Marte Magnusdotter Solem spiller lærer i en egenskrevet forestilling om skoleverket. (Foto: Øyvind Eide/Nationaltheatret)

Innlegg signert Runa Næss Thomassen, prosjektsekretær i Skolenes landsforbund og norsklærer ved Oslo Voksenopplæring Helsfyr (permisjon). 

Reform 97 ble lansert da jeg var sju år. Første skoledag 1997 sto noen og tretti syvåringer klare utenfor skolegården på Sørlandet for å begynne rett i andre klasse. Lærerne, foreldrene og vi selv var helt uvitende om hva Reform 97 ville innebære.

Siden da har sjuåringen blitt langt større, og fått opplevd skolereformer både som elev og lærer. Som tidligere tillitsvalgt, og nå ansatt i LO-forbundet Skolenes landsforbund (SL), har jeg nok å gjøre med Fagfornyelsen, og den stadige implementeringen av Kunnskapsløftet. Til tider blir disse reformene mer enn nok i hverdagen, og heldigvis inviterte en god, tidligere kollega, klubbleder ved min gamle skole i SL, til teaterforestilling. Jeg møtte henne med tanken om at vi skulle se Shakespeare på Nationaltheatret, og kunne ikke annet enn å le da jeg skjønte det blir reform også til kvelds.

Selv om vi hadde tatt en øl i forkant, ble vi fort skjerpa da vi ble møtt av «læreren» på vei inn. Der ble vi ønsket god morgen, fikk klar beskjed om at mobilen må skrus av og legges i sekken, og det der ølglasset i hånda mi måtte jeg bare tømme før timen begynte. Selv om ølen ble tømt, ble vi raskt skjerpet da forestillingen begynte.

(Innlegget fortsetter under bildet)

Prosjektsekretær Runa Næss Thomassen i Skolenes landsforbund har sett forestillingen «Reform 97». (Foto: SL)

Gode lærere, familie og venner har gjort meg til en kulturinteressert person, som til stadighet drar på teater. Likevel har jeg aldri opplevd å kjenne meg så igjen i en forestilling. Barnet i meg identifiserte seg med guttene «Pax» og «Karay», læreren i meg kjente seg igjen i de små, pedagogiske triksene, frustrasjonen, ønsket om å «please» alle og fellene læreren falt i. Fagforeningskvinnen i meg skjønte nøyaktig hva bestemora til «Pax» snakket om, og den frustrerte tillitsvalgte på skolen forsto nøyaktig hva mamma «Camilla» snakket om da hun irriterte seg over «Itslearning». Jeg lo høyt da læreren ble invitert med på helgeseminar om Fagfornyelsen, denne nye «ikke-reformen» som blir snikinnført nå til dags av regjeringen, uten at den har vært gjennom Stortinget. For hvorfor skal lærere bruke helga på det? Jobb er jobb, gi nå heller lærerne tid i arbeidstida.

I andre akt var det tid for foreldremøte. Her var det en stor debatt rundt leksefri skole, og om læreren, som selvfølgelig er frustrert og sliten av å ha 25 elever i klassen, burde prioritere bort de som forstyrrer andre. For hva skal vi egentlig gjøre som lærere? De som bråker tar mye tid hvis vi velger dem, men de trenger det også mest. De som er stille og jobber hardt, fortjener belønning for det. Men, hvorfor har vi lekser? Hvordan bør vi lærere forholde oss til foreldre? Skal vi behandle gutter annerledes enn jenter?

Stoltenbergutvalget leverte i 2019 en utredning, «NOU 2019:3 Nye sjanser – bedre læring. Kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og utdanningsløp», og kort tid etterpå holdt utvalgsleder Camilla Stoltenberg innledning for landsstyret i Skolenes landsforbund. Debatten som oppsto i etterkant var skremmende lik foreldremøtet i teaterstykket.

(Innlegget fortsetter under videoen)

Jeg lo høyt og sendte meldinger til mine kamerater i Skolenes landsforbund (for ja, jeg er fortsatt det bøllefrøet som ikke skrudde av mobilen i timen). Her bør jeg kanskje komme med en unnskyldning til de dyktige skuespillerne, men jeg kunne ikke vente med å promotere og kommentere hvor «på kornet» stykket var opp mot vår politikk. Har regissør Tyra Tønnessen vært på et møte i Skolenes landsforbund? Trolig ikke! Men hadde hun vært lærer, ville Tønnessen definitivt funnet politisk fellesskap hos oss.

Bøllefrøet Thomassen hadde en gang en drøm om å bli skuespiller, og hadde det vært retningen jeg tok, ville «Reform 97» vært høydepunktet av en skuespillerkarriere. Marte Magnusdotter Solem i rollen som lærer er en karakter jeg tror alle lærere vil identifisere seg med. Det eneste som manglet var kaffekoppen som forsvinner ørten ganger i løpet av timen, men kanskje hun nettopp hadde mistet den?

Birgitte Larsen sin kamp som forelder, hennes entusiasme for barnet og deres mulighet til å være seg selv og lykkelige bør være til inspirasjon for alle som kjemper for barns rettigheter. Hanne Skille Reitan evnet å både være et komisk element og den eleven vi alle har litt lyst til å klikke på, samtidig som hun illustrerte tydelig hvordan den ekte gjennomsnittsmora er. Særlig vil jeg løfte fram talentet Marte Engebrigtsen for sin evne til å gå dypt inn i ulike roller. Ved lysendring ble Engebrigtsen en helt ny karakter og overbeviste sterkt uansett rolle, selv om det ikke var kostymeendringer.

Ja, det var prøveforestilling vi så på. Men herregud, så ekte det er! Så likt det er på min hverdag som elev, lærer og fagforeningskvinne. Er du elev, lærer, forelder eller bare opptatt av barn, unge og eldre, tidstyver, digitalisering eller ulikheter i samfunnet, anbefaler jeg å ta turen til Nationaltheatret. Så kan det kanskje bli litt internt for alle andre, da.

Anmeldelser

  • «Hylende morsom tragedie om den norske skolen i dag»: Aftenposten
  • «… noe av det morsomste, mest medrivende og engasjerende jeg har sett av teater på lenge»: Dagsavisen
  • «Hvordan bli et gagns menneske utforskes – til gagns – i denne nytenkende og svært interessante skoleforestillingen.» NRK
  • «Dette er sosialrealisme med allmennmenneskelige problemstillinger, bruksteater med høy gjenkjennelighetsfaktor.» Dagbladet