Derfor ble avtalen om arbeidstid forlenget

Forbundsleder Anne Finborud forklarer hvorfor KS og lærerorganisasjonene ble enige om å videreføre gjeldende særavtale om arbeidstid for undervisningspersonalet for to nye år. Hun forteller også om den videre strategien for at lærerne skal få tid til å forberede fagfornyelsen.

11. desember 2019

Runar Nørstad

Anne Finborud, forbundsleder i Skolenes landsforbund, har i samarbeid med nestleder Terje Moen vært forhandlingsleder for LO-forbundene i forhandlingene med KS om arbeidstidsavtalen. (Foto: SL)

Mandag ettermiddag ble det oppnådd enighet om å videreføre dagens arbeidstidsavtale fram til 31. desember 2021. Arbeidstidsavtalen er en særavtale og omtales ofte som SFS 2213. Den regulerer arbeidstid for undervisningspersonalet i grunnskolen, videregående opplæring og voksenopplæring.

Anne Finborud, forbundsleder i Skolenes landsforbund, har i samarbeid med nestleder Terje Moen vært forhandlingsleder for LO-forbundene Creo – forbundet for kunst og kultur, Fagforbundet og Fellesorganisasjonen (FO) – i tillegg til eget forbund.

Gå framtiden i møte?

– Er Skolenes landsforbund fornøyd med at avtalen ble prolongert?

– Slik situasjonen utartet seg i løpet av den siste forhandlingsdagen mandag, er det åpenbart grunn til å være fornøyd med at vi endte opp med å prolongere avtalen i to år, sier Anne Finborud og fortsetter:

– Nesten enhver tekstforandring i arbeidstidsavtalen, med unntak av om vi hadde fått en reduksjon av årsrammene for undervisning, ville ført til litt uro. Skole-Norge trenger derimot ro i forkant av fagfornyelsen – en stor reform som skal implementeres fra august 2020. Det er viktig.

– KS og organisasjonene var i tillegg på hver sin planet i hva slags type endringer vi ønsker i arbeidstidsavtalen. Jeg ble litt forskrekket over at KS foreslo en tekst som ville ført til en svekkelse av partenes rolle på skolene. Ja, KS presenterte en tekst som i realiteten hadde flyttet makt eller medvirkning fra drøftingsmøtene mellom rektor og de tillitsvalgte ned til det de kalte profesjonsfelleskapet, slik vi forsto dem. Det er slett ikke å gå framtiden i møte på en god måte. Selv kalte KS sine krav en modernisering av avtalen. Mens vi altså tolket det som et angrep på rettigheter vi har opparbeidet oss gjennom hovedavtalen.

Skolenes landsforbund har derimot tro på det motsatte, ifølge forbundslederen:

– I framtidens skole, vil det være helt avgjørende at vi får styrket tilliten til hverandre. Her er det avgjørende at partene lokalt, altså rektor og de tillitsvalgte, har reelle drøftinger om arbeidstidsordningene som tilpasses den enkelte skole og det enkelte kollegium slik de ønsker det innenfor avtalens rammer. Skolenes landsforbund kommer aldri til å gå med på en tekst som svekker partenes posisjon i Skole-Norge, understreker Anne Finborud.

Null kroner til fordeling

– Hvorfor klarte ikke partene å bli enige om en ny avtale?

– Vi hadde jo spilt inn krav om at årsrammene måtte reduseres, både for å sikre tid til fagfornyelsen og for å gi tid til våre medlemmer som skal veilede nyutdannede. Vi krevde også en formulering om tillitsreform. KS møtte til disse forhandlingene uten å ha en krone til fordeling. I utgangspunktet sa det seg sjøl at det ville være vanskelig å finne en forhandlingsløsning.

– Det er litt uenighet om hvor mye penger kommunene har fått for å realisere fagfornyelsen. Mange viser til at regjeringens ABE-reform* spiser opp alt, og at det derfor var null penger å legge inn i arbeidstidsforhandlingene. Og da visste vi på forhånd, at den mest sannsynlige løsningen ville bli at gjeldende avtale ble forlenget.

– Hvorfor ble avtalen forlenget med to år?

– For Skolenes landsforbund var det et poeng at det var to år, fordi vi må innrette oss slik at neste gang vi skal forhandle om lærerens arbeidstid – dersom det blir brudd – så er det mulig å løfte forhandlingene inn i hovedtariffoppgjøret. Da er det nemlig knyttet streikerett til forhandlingene.

Krever tid til fagfornyelsen

I forhandlingene om lærernes arbeidstid, stilte Skolens landsforbund krav om at det settes av tid innen lærernes gjeldende årsverk til å sette seg inn i titall nye læreplaner gjennom fagfornyelsen som de skal undervise etter fra høsten 2020.

– Selv om KS ikke har kommet kravene i møte, har ikke Skolenes landsforbund gitt opp håpet om å få sine krav igjennom. Vi har tatt initiativ til at partene, det vil si KS og organisasjonene, i fellesskap ber statsråden om et møte for å drøfte arbeidssituasjonen til lærerne under innføring av fagfornyelsen, sier en kampklar forbundsleder.

– Våre medlemmer gir klart uttrykk for at de er svært bekymret for hvordan de skal få tid til på en forsvarlig måte å forberede reformen. Vi regner ikke med at medlemmene i Skolenes landsforbund er særegne – dette er en bekymring svært mange av landets lærere og skoleledere deler.

Ønsker et løft for lærerne

Skolenes landsforbund mener bestemt at staten bør finansiere fagfornyelsen.

– Vi forventet vel ikke at KS hadde noe å tilby i arbeidstidsforhandlingene – med mindre de hadde vært hos statsråden og skaffet en pott som de kunne gi oss for å være en ansvarlig arbeidsgiver. Det viser seg altså at de ikke har vært hos statsråden. Men nå håper vi at partene i fellesskap kan be statsråden om et møte. Det er kanskje det mest riktige også.

– Hele poenget er at statsråden må legge penger på bordet for å få innført en statlig reform. Nå må Stortinget skjerpe seg. Landets lærere skal ikke bruke egen fritid på å realisere reformer vedtatt av politikerne, som risikerer å sitte igjen som de største tidstyvene, sier Anne Finborud.

At arbeidstidsavtalen fortsetter som før, vil gi Skole-Norge en ro til å møte fagfornyelsen, oppsummerer forbundslederen.

– Det er fortsatt vår jobb å skaffe ekstra ressurser til skolene – til lærerne og skolelederne – sånn at det kan løfte lærerne inn sammen med reformen slik at vi får en del endringer i skolen og gjør den mer praktisk, variert og relevant for elevene.

(*Regjeringen innførte Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE-reformen) i 2015, og har siden kuttet budsjettet til alle statlige virksomheter med 0,5-0,7 prosent hvert år.)