Unio + Torbjørn Røe Isaksen = sant

DEBATT: Frykten for at Unios «profesjonsegoisme» skal utløse en «alles kamp mot alle» og svekke oss alle som part i den norske modellen, er min store bekymring, skriver forbundsleder Anne Finborud.

 

Leserinnlegg signert forbundsleder i Skolenes landsforbund, Anne Finborud. En kortere versjon av innlegget er publisert i Klassekampen (mandag 11. september).

 

Den norske modellen krever en sterk fagbevegelse som har god forståelse av sin egen rolle.

Leder i Unio, Ragnhild Lied, var kjapt ute og presiserte sin forståelse for arbeidsminister Anniken Hauglie, da Hauglie i en paneldebatt etterlyste alternativer for velgere som stemmer borgerlig i fagbevegelsen. Det jeg tror Lied mente å vise forståelse for, er at folk kan oppfatte fagbevegelsen som politisk farget. Jeg har sett skrevet at Unio-lederen begrunnet det med den historiske bindingen LO har til Arbeiderpartiet ved et formalisert fagligpolitisk samarbeid.

Jeg vil hevde at LO jobber langt mer selvstendig og langt bredere enn slike overfladiske ytringer sprer informasjon om.

Også vi i Skolenes landsforbund har vedtatt at vi skal jobbe for at «fagorganisasjonen alltid er fri og uavhengig». Selvsagt må det være sånn. Vi er en fagorganisasjon og er bevisst at det er den rollen vi skal ha for medlemmene. I tråd med våre vedtekter, er vår fremste oppgave selvsagt å trygge og bedre medlemmenes lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår, på kort og lang sikt, og yte hjelp når medlemmene trenger det. Vårt arbeidsprogram uttrykker medlemmenes vilje og styrer forbundets prioriteringer.

Men det Unio-lederen ville nytte anledningen til var å bedyre at Unio er partipolitisk uavhengig. På Unios hjemmeside uttrykker hun det slik: «For oss som nest størst etter LO er det viktig å understreke vår uavhengighet både overfor medlemmer og politikerne» og videre mener hun at partipolitisk uavhengighet er viktig for dem som part i trepartssamarbeidet. Utdanningsforbundets leder, Steffen Handal, presiserer på Facebook at han «kunne ikke vært mer enig med Ragnhild».

Alle arbeidstakerorganisasjonene har selvsagt konkretisert sitt politiske virke, også Unio, i programmer. Vi fungerer ikke i politisk vakuum. Det er en selvfølge for samtlige organisasjoner i Norge at vi gir honnør til enhver tid sittende regjering når vi mener det er riktig. På Unios hjemmeside hevder Ragnhild Lied at det kan Unio gjøre fordi de er partipolitisk uavhengige. Dette er en merkelig selvforherligelse og forsøk på å fremstille det som et særtrekk ved Unio at de gir honnør når det er berettiget. Det er rett og slett vanlig folkeskikk og på ingen måte et særtrekk ved Unio.

Jeg fristes til å være åpen om den «forhandlingsteknikken» vi har sett fra Unios største forbund, Utdanningsforbundet, i denne stortingsperioden. Et tettere fagligpolitisk samarbeid enn det vi har sett mellom Utdanningsforbundets ledelse og statsråd Torbjørn Røe Isaksen i denne perioden, skal du lete lenge etter. Rett nok har det vært kritikk fra det holdet også, men perioden har avdekket en lukket måte å jobbe fram politikk på som er egnet til å svekke rollen til partene, eller kanskje mer treffende; utvanne partsforholdet. Jeg skal konkretisere det, men først understreke at vi i Skolenes landsforbund mener det er legitimt om en statsråd velger å sondere sine politiske ideer med den største arbeidstakerorganisasjonen før han setter i gang sine politiske prosesser. Dette forutsetter selvsagt at statsråden har en profesjonell forståelse av hvordan politiske prosesser dernest må skje. Det har ikke Torbjørn Røe Isaksen.

Etter min mening har det ført til at Utdanningsforbundets ledelse har frontet interesser som treffer lærerprofesjonens interesser ganske ensidig og med forsvinnende lite forståelse for hvilke konsekvenser det får ellers i skolen. Sånt blir det ikke bærekraftig politikk av, hverken skolepolitisk eller fagligpolitisk. Statsråden har selvsagt ansvaret, men spørsmålet er hvem som egentlig har havnet i lomma på hvem?

Krav om flere karriereveier i skolen ble til superlærere som splitter fellesskapet på skolen og har slått en kile i vår kollektive tariffavtale. Kravet om mastergrad til alle har ført til svekket status og avskilting av 38.000 allmennlærerne som igjen tapper bygdeskolene for kompetente lærere. En viktig oppfølgingsdialog mellom partene etter lærerkonflikten ble plutselig avbrutt etter to møter til fordel for oppnevning av et ekspertutvalg som Utdanningsforbundet ivret for.

Og så var det Berlinavtalen, som ble utarbeidet av en arbeidsgruppe som jobbet i sju måneder uten at KS, Skolenes landsforbund, Norsk Lektorlag, Musikernes Fellesorganisasjon (MFO) eller Skolelederforbundet hadde hørt et pip om det … Steffen Handal og statsråd Torbjørn Røe Isaksen startet arbeidet i mai 2016 og kom drassende til alle oss uvitende med en fiks ferdig avtale i desember, en avtale som ville flyttet styring av landets etterutdanningsmidler til Utdanningsforbundets lokaler. Så vel statsråden som Utdanningsforbundet var stridige, men statsråden har antakelig bøyd av etter et massivt press fra flere av oss andre. Og Utdanningsforbundet sitter igjen med skjegget i postkassa.

Skolenes landsforbund ønsker nasjonal styring av etterutdanningsmidlene og mener at det er like prinsipielt galt å flytte sentrale drøftings- og forhandlingstema bort fra partenes bord over til styringsrett til en av partene – enten det er som i dette tilfellet til lærerne (i en organisasjon), eller som i lærerkonflikten flytte lesepliktbestemmelsen til rektor som representant for KS, eller at statsråden ensidig plutselig bestemte at 300 lærere skulle kalles superlærere og få 50.000 kroner i ekstra lønn. Dette er tre eksempler som hver for seg viser hvor kjapt det er å utvanne styrken i forhandlingsordningen.

Den siste tidens skriverier og handlinger fra Ragnhild Lieds side rettferdiggjør at det må være lov å ta litt til motmæle. Hvorfor? Jo, fordi vi er mange som er bekymret for at Unios «profesjonsegoisme» skal utløse en «alles kamp mot alle» og svekke oss alle som part i den norske modellen.

Men bekymringen stopper ikke der. I vår varslet statsråd Torbjørn Røe Isaksen at han ville oppnevne et utvalg som skal foreslå og vurdere ulike modeller for videregående opplæring. Han varslet samtidig at han på ingen måte ønsket partene med i utvalget. 1. september ble utvalget oppnevnt i statsråd. Det skal ledes av Unio-leder Ragnhild Lied. LO er ikke gitt noen plass i utvalget, som ellers er veldig topptungt. Dette var statsrådens siste pek mot LO før valget. Og til orientering: Det er bemerkelsesverdig og lukter omkamp, idet partene har jobbet med samme spørsmål i de faglige rådene i tre år! Hvem er i lomma på hvem?

Utdanningsforbundet er formelt sett partipolitisk uavhengig. Men Unio-forbundet har et veldig nært og lukket samarbeid med kunnskapsministeren fra Høyre – som gir Unio særfordeler. Slik jeg forstår det, har Unios profesjonspolitikk passet som hånd i hanske med Høyres skolepolitikk. Hvem farger hvem i skolepolitikken?

Skolenes landsforbund på Facebook!