Debatt: Når den største blir den minste

Innlegg signert Bodil Gullseth, 2. nestleder i Skolenes landsforbund.

I barnehagen var jeg en av de store. En av dem som visste hvor ekstravottene lå, hvem som kunne få være med i leken, og hvilken voksen som var best til å åpne bananen når den hadde bestemt seg for å være umulig.

Jeg kunne klatre høyt, løpe fort, forklare reglene i «haien kommer» og si til de små at «det går bra, mamma kommer etter frukta». Jeg var nesten litt voksen. I hvert fall på tirsdager.

En førsteklassing …

Men nå har jeg akkurat begynt på skolen. Og der er jeg ikke størst lenger. Der er jeg yngst. Minst. En førsteklassing. Det høres ganske fint ut når de voksne sier det. De sier det med sånn stemme som betyr at dette er stort. Veldig stort. Så stort at jeg kanskje burde ha hatt hjelm.

Alle spør om jeg gleder meg. Ja, det gjør jeg. Litt. Jeg gleder meg til ransel, blyanter, nye sko og kanskje en pult som er min. Jeg gleder meg til å lære bokstaver, selv om jeg allerede kan B, fordi den er først i broren min sitt navn og ser litt ut som en snømann som har gitt opp vinteren.

Men jeg gruer meg også. Litt. Hva hvis jeg ikke finner doen? Hva hvis ingen vil sitte ved siden av meg? Hva hvis læreren sier noe viktig akkurat mens jeg tenker på dinosaurer? Hva hvis jeg savner barnehagen så mye at det synes utenpå?

De voksne sier at skole er spennende. Det er sikkert sant. Men spennende kan også være litt skummelt. Som å hoppe fra den øverste steinen og ikke helt vite om man lander på beina eller på rumpa.

(Innlegget fortsetter under bildet)

Jeg gru-gleder meg

Jeg tror kanskje jeg trenger at skolen husker at jeg nettopp var stor et annet sted. At jeg ikke bare er ny. Jeg har øvd meg lenge på å være meg. Jeg kan mye allerede. Jeg kan trøste, vente på tur nesten hele tiden, bygge hytter av puter og skjønne når noen sier «det går bra», men egentlig mener «jeg trenger en klem».

Så når jeg kommer med den store sekken min og de små beina mine, håper jeg skolen tar imot meg sakte nok. At det finnes tid til lek, latter, spørsmål, feil og en voksen som ser forskjell på «jeg vil ikke» og «jeg tør ikke ennå».

For jeg gru-gleder meg. Det betyr at hjertet mitt hopper litt fram og tilbake. Det ene beinet mitt vil løpe inn skoleporten. Det andre vil stå igjen i sandkassa litt til.

Og kanskje er det akkurat sånn det skal være når man går fra å være størst til å bli minst: Man trenger ikke bli stor på nytt med en gang. Man trenger bare noen som skjønner at det er en ganske lang vei fra barnehageporten til skolegården, selv om de ligger rett ved siden av hverandre.

Fellesskolens ansikt

Når barn begynner på skolen, bærer de med seg mer enn pennal og matpakke. De bærer med seg erfaringer, vennskap, vaner, mot og usikkerhet. Derfor må overgangen fra barnehage til skole være myk nok til at barn får lande, og trygg nok til at de tør å strekke seg.

En god skolestart kan ikke bygges på hastverk, press og stadig tidligere krav. Den må bygges på fellesskap, lek, relasjoner og voksne som har tid til å være nær.

For det er slik fellesskolen viser sitt viktigste ansikt: Når den tar imot barnet som gru-gleder seg, og sier – du hører til her.

Relaterte saker
SL: – Godt barnehage- og skoleår til alle!
SL: – Mange forslag peker i riktig retning for skolen
SL: – Praktisk skole må være mer enn festtaler