I ethvert yrke, uansett stilling eller status, vil man etter hvert føle behov for å tilegne seg mer kompetanse, skriver artikkelforfatteren. (Foto: Pixabay)

Vi har jo allerede både ytringsfrihet og religionsfrihet i vårt samfunn. Hvorfor kan vi ikke ha kompetansefrihet også?

 

Leserinnlegg signert forbundssekretær i Skolenes landsforbund, Chris Gøran Holstad.

 

Vi har jo det på sett og vis. Alle i Norge kan vel få lov til å bli akkurat det de vil, og vi kan være enige om at det er mange veier til målet for den enkelte. For noen er veien inn til et yrke å ha sertifikat til bil eller en kran. Andre tar videregående utdanning som fører til et lærlingeløp mot en bestemt fagutdanning, mens noen går videre på høgskoler og universitet.

I ethvert yrke, uansett stilling eller status, vil man etter hvert føle behov for å tilegne seg mer kompetanse. Yrkessjåføren, for eksempel, kan ta flere sertifikater og løyver, fagfolk tar gjerne lederkurs og mesterbrev eller skaffer seg autorisasjoner og starter egne bedrifter. Høgskole- og universitetsutdannede blir ofte forskere, ingeniører, ledere, lærere og mye annet. Vi har utrolig mange veier til målet for den enkelte.

Vi kan vel derfor konkludere med at vi har en slags kompetansefrihet i landet vårt – eller har vi det?

Forbundssekretær i Skolenes landsforbund, Chris Gøran Holstad.

Forbundssekretær i Skolenes landsforbund, Chris Gøran Holstad.

Jeg utfordrer denne tanken med å spørre meg selv; hva er poenget med all den tilegnede kompetansen som ikke kan måles i studiepoeng? Joda, jeg spør fordi det i mange sammenhenger kan virke slik.

Jeg har registrert at veldig mange velutdannede, som jeg i denne sammenhengen vil kalle for «studiepoengryttere», blir omtrent slik som enkelte barn i en viss alder som hele tiden spør om hvor mange penger den og den er verdt, eller hva som er lengst og tyngst osv. Barna våre lærer seg fort at alt skal måles i penger, antall, størrelser og tid. Kanskje er det konkurransesamfunnet med påfølgende tester for alt mulig som har gjort disse barna slik? De fleste barn vil forhåpentligvis vokse slikt av seg etter hvert som de blir større. Så håper vi at disse barna med tiden utvikler andre verdier som vi voksne forstår som enda viktigere – hva dette nå enn er?

Et sitat som har fulgt meg en tid er dette; «Når det som er viktig ikke kan måles, blir det målbare enda viktigere.»

Sitatet fortjener refleksjon:

Studiepoeng er en fantastisk oppfinnelse! Det synes til og med jeg også. Studiepoeng kan både telles og summeres, og følgelig blir jo derfor denne kompetansen mye viktigere enn annen kompetanse! Det er virker i alle fall som om at det er studiepoeng som har vunnet frem når kompetanse skal få en verdi.

Det er viktig for meg og si at jeg slett ikke er studiepoengfiendtlig og synes det er bra med de studiene som har denne verdien. Jeg har selv tatt mange, både nødvendige og interessante studiepoeng i løpet av min karriere. Men jeg synes likevel at det er blodig urettferdig at min profesjonsutdanning med svennebrev ikke skal ha noen verdi.

Jeg vet dessverre om flere godt utdannete mennesker som omtrent fnyser av min yrkesutdanning, men som heller vil høre om hvor mange år jeg har gått på høgskole, eller hvilken grad jeg har. Dette til tross for at det faktisk er min yrkesfagutdanning og svennebrev jeg virkelig er stolt av. Det er jo denne profesjonen som har gitt meg identitet og definerer meg. Dette sier jeg med dyp respekt for – og en overbevisning om at yrkesstoltheten må få leve og vokse fram hos alle menneskene og i alle profesjoner.

Hvorfor er da ikke denne studiepoengfrie utdanningen så viktig? Hvorfor betyr ikke to år på videregående skole og to år som lærling – for deretter å ta et fag/svennebrev, noen ting? Denne utdanningen alene kvalifiserer ikke engang til å komme inn på høgskole. Hvem er det da som begynner med å undergrave hva definisjonen av kompetanse skal være eller er?

Dersom en yrkessjåfør eller en annen fagutdannet ønsker å videreutdanne seg til å bli yrkesfaglærer, opplever vedkommende at all tidligere kompetanse utover sin fagutdanning som ikke har gitt studiepoeng er omtrent helt verdiløs.

Har vi da fullt ut kompetansefrihet i skoleverket?

Jeg kjenner en rørleggermester som innehar autorisasjoner i tiltaksklasser for å få lov til å utføre arbeid på bygg, og i tillegg har jobbet mange år som leder i en bedrift. Han har også over flere år hatt verv på fritiden som engasjerer ungdom i idrett og andre fritidssysler. Dessuten er han en fantastisk relasjonsbygger mellom både seg selv og menneskene rundt ham. Selv etter å ha tilegnet seg generell studiekompetanse, for deretter å ta praktisk pedagogisk utdanning, kvalifiserer ikke vedkommende til fast jobb i skoleverket.

Når verken forskrifter eller lov- og avtaleverk gir noen føringer for at annen kompetanse enn studiepoeng skal telle, er jeg redd for at det vil komme til å stå dårlig til med både rekrutteringen til å bli yrkesfaglærer og for yrkesfaglærere å ta videreutdanning som virkelig vil tjene skolen. Som en følge av dette avstår mange yrkesfaglærere fra potensielle nyttige fagkurs, messer og forelesninger fordi dette rett og slett ikke gir uttelling. Lærerne tvinges derfor til å velge studiepoeng fremfor andre tilbud.

Er dette egentlig kompetansefrihet slik vi vil ha det?

 

Bildet er frigjort under denne lisensen

 

Print Friendly, PDF & Email