Debatt: Skolefravær kan ikke bekjempes med tomme løfter

Innlegg signert Asgeir Kabuba Kjeldstad, forbundssekretær i Skolenes landsforbund og Marie-Lisbet Amundsen, professor i spesialpedagogikk, Universitetet i Sørøst-Norge (USN). Det sto først på trykk i Dagsavisen.

De nye retningslinjene for skolefravær ligger ute til høring. Formålet er å gi ansatte og ledere i skolen, PP-tjenesten og offentlige og private skoleeiere faglige anbefalinger med tanke på hvordan de skal møte elever med det som omtales som «bekymringsfullt skolefravær».

Lite fruktbart uten ressurser

Målsettingen, ifølge utvalget, er at dette skal bidra til likeverdige tjenester av høy kvalitet, forebygge fravær og gi elever med «bekymringsfullt fravær» riktig hjelp til rett tid. Dette vitner om et oppriktig ønske om å bedre tilbudet til alle de som ikke finner sin plass i skolen, noe som er positivt.

Når det foreslås nye ansvarsoppgaver uten at det følger med ressurser, er dette lite fruktbart.

Asgeir Kabuba Kjeldstad/Marie-Lisbet Amundsen

Vi mener det er svært godt å se at retningslinjene synes å markere en viktig dreining i forståelsen av hvor skoen trykker når det gjelder skolefravær. I mange år har foreldre opplevd at ansvaret i stor grad har blitt plassert hos barnet eller familien. Når skolen nå tillegges et tydeligere ansvar både med tanke på forebygging og oppfølging, representerer dette derfor et viktig skritt i riktig retning.

Det er også flott at det foreslås at én ansatt får hovedansvar for oppfølgingen og kontakt med eleven og foresatte. En god relasjon til en lærer er viktig for å skape forutsigbarhet og trygghet, og for å sikre at barnet opplever å bli møtt med anerkjennelse og respekt.

På denne måten legges det også grunnlag for et godt samarbeidsklima mellom hjem og skole, noe som kan føre til at barnet opplever større tilhørighet til skolesamfunnet.

Dette forslaget er derfor noe de fleste av oss vil juble over. I hvert fall dersom vi trodde det var realiserbart i dagens skole.

For hvem vil ha tid til å fylle en slik rolle når lærere, spesialpedagoger og skoleledere allerede rapporterer om en arbeidshverdag preget av altfor høyt press og begrensede ressurser?

Hvis skolen skal få mulighet til å følge opp dette forslaget, må det i det minste følge med ressurser til ekstra personell. Hvis ikke, vil dette forslaget bare føre til at gapet mellom skolens målsetting og virkelighet bare blir enda større enn det det allerede er i dag.

Sykt over tid – eller vandrer i korridorene?

Men det er ikke bare manglende annerkjennelse av ressursbehovet som gjør at noe skurrer i de nye retningslinjene.

Det er et paradoks at det stadig påpekes at man må finne fram til de ulike årsakene til at elevene er borte fra skolen, men samtidig brukes det bevisst paraplybegrep som «bekymringsfullt skolefravær».

Det er som kjent stor forskjell på behov for tilnærming dersom et barn er sykt over tid, er borte grunnet motivasjonsvansker, vandrer i korridorene, eller er borte fra skolen fordi vedkommende engster seg for å være der.

Når årsakene til skolefraværet er ulike, vil også behovet for tiltak være ulikt. Det er derfor grunn til å spørre om samlebetegnelsen «bekymringsfullt skolefravær» bidrar til økt forståelse, eller om det bidrar til å dekke over viktige forskjeller mellom elevgrupper med svært ulike behov.

I denne forbindelse er det verdt å merke seg at den kjente statsviteren Michael Lipsky (1980) viser til at slike stereotype kategoriseringer ofte er sentrale hos bakkebyråkratene, altså dem som arbeider direkte ansikt-til-ansikt med borgerne – for eksempel lærere og barnehagelærere.

På grunn av mangel på informasjon, tid eller ressurser velges raske løsninger ved å danne seg stereotype kategorier av dem som mottar tjenester. Det handler ikke om stereotypene i første rekke, men primært om å rasjonalisere arbeidet.

Når det vises til at lærer-elev-relasjonen er en nøkkelfaktor i arbeidet med å få elever med bekymringsfullt fravær til å ville være på skolen, er dette riktig. Det er også korrekt at kvaliteten på relasjonen mellom elev og lærer påvirker elevens faglige utvikling og trivsel.

En god relasjon alene er likevel ikke nok. Det må også legges til rette for å sikre gode faglige og sosiale mestringsopplevelser i skolehverdagen.

Asgeir Kabuba Kjeldstad/Marie-Lisbet Amundsen

I dag er det slik at en høy andel barn som har behov for individuelt tilpasset opplæring, ikke får dette grunnet underbemanning i PP-tjenesten og dårlig kommuneøkonomi. Vi viser i denne forbindelse til en kronikk av Inger Bjørne-Fagerli.

Begrepsapparat må på plass

Det hjelper lite at barn og unge gis rettigheter på papiret hvis systemet ikke har mulighet til å følge dem opp i praksis. Vi stiller derfor spørsmål ved når ansvarlige politikere vil forstå at den spesialpedagogiske pengesekken må flyttes nærmere skolen og barna det gjelder.

Når det foreslås nye ansvarsoppgaver uten at det følger med ressurser, er dette like lite fruktbart som å hevde at folkehelse og livsmestring er inne i alle fag i den norske skolen.

Gode intensjoner alene er ikke nok. Skal skolen lykkes med å forebygge og følge opp skolefravær, må den både ha ressursene som gjør det viktige arbeidet mulig, og ikke minst et begrepsapparat som faktisk hjelper oss å forstå hvorfor elever blir borte fra skolen.

Hvis ikke risikerer vi at de nye retningslinjene blir nok et eksempel på at ambisjonene er gode, mens avstanden mellom visjon og virkelighet bare blir større.