Debatt: Skolen må slutte å leve med fryktkultur og utydelige roller

Innlegg signert forbundssekretær Lene Bakkedal. Det sto først på trykk i Dagsavisen.

Når åtte av ti skoleledere i grunnskolen rapporterer om voldshendelser det siste året, er det et varselrop som ikke kan overdøves av flere runder med fine intensjoner og «vi ser på saken». Det krever handling, struktur og ansvar. Nå!

Sammen med KS, Utdanningsforbundet, Fagforbundet og Skolelederforbundet har Skolenes landsforbund bidratt til konkrete veiledere som gir praksisnære metoder for kartlegging, risikovurdering, avvikshåndtering og oppfølging etter hendelser. 

Dette er verktøy utviklet nettopp for skolen og SFO, og de er tilpasset arbeidshverdagen i undervisningstiden, friminutt og skolefritidsordningen. De er laget for ansatte, og viser hvordan man systematisk kan forebygge og håndtere vold og trusler. Kort sagt: Manualen ligger klar. Det som mangler, er implementeringen. 

Skolen er et emosjonelt arbeidsliv, og nettopp derfor må den ha tydelig struktur og forutsigbarhet. 

Lene Bakkedal, forbundssekretær i Skolenes landsforbund

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Det holder ikke å henvise til «sterke tradisjoner» og «robuste ansatte» når praksis på skolene fortsatt er ujevn. Veilederne er ikke pynt – de er verktøy for HMS-arbeidet. At KS og partene inviterte til digital fagdag for å styrke oppfølging av ansatte etter vold og trusler, viser at sektorens ledelse også ser alvoret. Men fagdager uten endret praksis er papirøvelser. Resultatet må være varige rutiner og ressursbruk, ikke engangskurs. 

Fra 1. januar 2026 presiseres arbeidsmiljøloven § 4-3. Disse endringene er ingen «direkte materiell ny regel», men de forsterker vernet mot utilbørlig press, urimelige krav og fryktbasert ledelse. De løfter fram hvor skadelig rolleuklarhet er når ansatte ikke vet hvem som har ansvar for hva, hvilke krav som gjelder, og hvilken støtte som finnes. Slike uklarheter skaper stress, konflikter og feil, og de bryter med lovens intensjon. 

En arbeidsgiver som ikke følger opp kravene om systematisk arbeid med psykososialt arbeidsmiljø, risikerer pålegg, tvangsmulkt eller straff. Det gjelder også når belastningen springer ut av kontakt med mennesker – elever, foresatte og kolleger – der emosjonell regulering og krevende kommunikasjon er kjernen i jobben. Skolen er et emosjonelt arbeidsliv, og nettopp derfor må den ha tydelig struktur og forutsigbarhet. 

De vi organiserer har valgt yrket fordi de bryr seg om mennesker. Det er emosjonelle yrker. Lærere og SFO-ansatte bygger relasjoner, regulerer konflikter, og bærer det emosjonelle ansvaret for barn og unge hver dag. Men det er nettopp de emosjonelle kravene som sliter folk ut når rammene er svake: utydelige roller, utilstrekkelige verktøy, og et press som blir normalisert. Det leder til økt sykefravær og frafall fra yrket. 

Her er IA-bransjeprogrammet for skole og SFO helt sentralt. Programmet skal redusere sykefraværet gjennom målrettet arbeidsmiljøarbeid.

Det er på tide å slutte å idealisere «robuste» ansatte som tåler alt. Ansvaret kan ikke skyves nedover.

Lene Bakkedal, forbundssekretær i Skolenes landsforbund

Vi har tre krav vi forventer innfridd: Det første er systematisk risikovurdering av vold og trusler – før det smeller. Skolene må kartlegge og risikovurdere jevnlig, og oppdatere planene ved endringer i elevsammensetning, bemanning eller rammer. Veilederne er klare. Bruk dem.

Det andre er klare roller og nulltoleranse for fryktledelse. Lovpresiseringen gjør det krystallklart: Arbeidsgiver har ansvar for at organisering, planlegging og gjennomføring ikke skaper psykososial skade. De nye punktene forsterker vernet mot utilbørlig press, urimelige krav og fryktbasert ledelse. Rolleuklarheter må ryddes med forventningsavklaringer, skriftlige rutiner og reell støtte i hverdagen. 

Det siste kravet er at IA-arbeidet brukes som motor, ikke pynt. Bransjeprogrammet skal lande med virksomme tiltak: Kompetanseheving, lokale prosjekter, og erfaringsdeling på tvers. Tillitsvalgte og verneombud må ha reell innflytelse. Lær av arbeidsplasser som har lavt fravær og bærekraftig kultur, og skaler opp det som virker. 

Det er på tide å slutte å idealisere «robuste» ansatte som tåler alt. Ansvaret kan ikke skyves nedover.

Vi må bygge robuste systemer som forebygger vold og trusler, demper emosjonell slitasje, og sikrer et psykososialt arbeidsmiljø som er fullt forsvarlig – i praksis. Da får elever trygge voksne, og ansatte en arbeidshverdag de kan stå i over tid. 

Det er ikke kontroversielt å si at lovverket skal etterleves. Det kontroversielle, tydeligvis, er å gjøre det. Skolenes landsforbund forventer at arbeidsgivere og myndigheter leverer. For vi vet hva som skjer hvis vi ikke gjør det.

Vi kan bedre enn dette. La oss vise det – i handlingsplaner, rutiner, kultur og resultater.